Lillehammer kommune hadde i 2003 et utslipp på 113 000 tonn CO2-ekvivalenter – alle utslipp.  Det var en reduksjon på 8 % i forhold til 1991. I all hovedsak var det tiltaket med deponigassanlegg på Roverudmyra som utgjorde reduksjonen.

Vi ser også at selv om tiltak er gjennomført, er trenden at klimagassutslippene i Lillehammer kommune øker.  

På grunn av etableringen av deponigassanlegg, oppnådde kommunen en reduksjon i utslippene mellom 1991 og 2003 på ca 8 %.  Men etter dette er det igjen økning, både fra stasjonær forbrenning og mobile kilder i følge SSB`s statistikker.  Det betyr at kommunen har betydelige utfordringer foran seg for å nå målet om minst 20 % reduksjon innen 2020. 

Det er så langt ikke gjort analyser eller vurderinger ut over det som ligger i tilgjengelig statistikk når det gjelder klimagassutslipp i Lillehammer.  Utgangspunktet er derfor at forholdene på Lillehammer ikke skiller seg vesentlig ut fra andre, og at utslippene er resultat av næringsliv, offentlig virksomhet og privat hushold ("bolig, bil og biff").

Lillehammer har ikke i vesentlig grad næringsvirksomhet og industri som bidrar til utslipp.  Det innebærer at mål om utslippsreduksjoner i stor grad er avhengig av tiltak i den enkelte bedrift og hos innbygger.  Lillehammer er også en betydelig reiselivsdestinasjon - noe som også må tas med i betraktningene når klimaregnskap skal gjøres opp.

Klimaplanen inneholder en rekke tiltak som skal bidra til å redusere klimagassutslippene og redusere energibruken.  Et viktig tiltak var fjernvarme i byområdene.  Fjernvarmeanlegg er nå under bygging, etter at Eidsiva Bioenergi AS har fått konsesjon på større områder i og rundt Lillehammer sentrum.  Men fjernvarme er ikke nok til å nå klimamålene.  Andre eksempler på tiltak som klimaplanen legger opp til er

• satsing på kollektivtransport
• kommunale bygg og anlegg som ikke kan tilknyttes fjernvarmeanlegg skal ha andre lokale varmeløsninger uten fossilt brensel
• lokalisering og utforming av boligområder med tanke på energieffektivitet
• kommunens innkjøpspolitikk